En mammas bekjennelser bak Facebooks fasade.

18. mars 2015

De sosiale mediene fungerer som en avatar for hvordan filter vi ønsker at omverden skal se oss igjennom. Daglig viser Facebook og Instagram oss perfekte familieliv med friske, smilende mamma-selfies, velstelte glade unger og rene, dekorative hjem. Ytterst sjelden hører vi åpent om familiens kjedelige og mindre tiltalende kapitler om angst, redsel og det å ikke strekke til. De få som tørr å ytre slike følelser åpent, møter oftest av et forvirret publikum.

Facebook viser lykke. Perfeksjon. Mammaer som tilsynelatende har full kontroll på alt. De har englebarn som alltid smiler på bildene og alltid er pent kledde i de seneste outfitene fra bestemor eller Nøstebarn, og som alltid er snill mot lillebror. Flinke mammaer som syr klær og kosedyr til barna sine, som alltid lager den kuleste matpakken, som har tid til å lage små rosa prinsesserom til sine døtrer, alltid rydder opp, vasker klær, trener, lager mat og jobber steinhardt med sin selvrealisering. Alltid alltid alltid. Mammaene på Facebook klarer ALT.

Vel. Jeg vil starte med å si at jeg har fått høre utallige ganger fra venner, bekjente og ukjente at jeg er en slik supermamma. Jag vet at kommentarene er godt ment.

”Heldige deg, man ser ikke at du har født to barn ens en gang!”

”Det er så godt å se deg som mor. Det gir meg et håp om at det ikke blir så hardt når man selv skal bli mamma.”

”Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å jobbe, studere, trene OG ha to barn! Du er en sann inspirasjon for mange damer tror jeg!”

”Hæ? Er du tobarnsmor? Jeg trodde du var i begynnelsen av 20-årene jeg!”

Disse er selvfølgelig svært hyggelige kommentarer og jeg setter stor pris på dem. Alle liker å bli sett opp til og verdsatt. Men de gjør også trykket større på at man alltid må klare det. Man skal være sterk, stolt og ta hver en utfordring på strak jernarm. Jeg er litt lei av det. Jeg vil fortelle sannheten. Jeg skal i dette innlegget selvfølgelig bare snakke om mine egne tanker rundt hvordan det egentlig er når Facebooks og Instagrams glansbilder og lune filter er avsteng. Kanskje Facebook-bildet alltid er det sanne bildet hjemme hos andre familier. Jeg kan bare håpe at jeg ikke er alene der ute.

 

Et styr å være gravid

Jeg og Jonatan var veldig enig om å få barn i lag. Vi hadde/har bestemt oss for at det skal være oss to, no mather what the road of life brings. Å få barn med denne mannen føltes riktig fra dag en (kødder ikke). Det som derimot fikk meg til å si/rope/grine/sukke ”kødder du med meg!” opp til flere ganger om dagen var under graviditetene. Jeg klarte ikke å kose meg med det. Jeg syns rett og slett at magen bare var i veien, selv om jeg elsket det som vokste inni den fra dag en. Likevel følte jeg aldri at magen var et med kroppen min, og som mange gravide sier: at det er så koselig å være gravid. Jeg er ikke en av dem, og det føles ut som en synd.

På Facebook ble jeg i tillegg hver dag bombardert med vakre høygravide kvinner som enten sprang mila, tok lange fjellturer, viser på en ”diskret” måte hvordan de fortsatt kommer i sine jeans i størrelse 27 med en tekst ”huff, nå kan jeg ikke kneppe knappen lengre!”, smiler brett på selfien og ser ikke ut å ha et eneste problem med å ha en vannmelon festet rundt livet, eller at de snart skal klemme ut en 3-4 kg klump ut fra noe som innimellom gjør vont å bare stoppe opp en tampong i. Alle er bare så sabla lykkelige og problemfrie og elsker magen sin, at jeg føler at jeg må være det samme for å bli akseptert. Enda hadde jeg ingen problemer med verken illebefinnende og bekkenløsning. Likevel var jag ikke i nærheten å varken springe mila eller klatre opp for bratte fjell i denne perioden, og jeg kom i hvert fall ikke i mine jeans. Hvordan klarte ”alle andre” av dette? Selv giddet jeg ikke en gang å ta opp osteskiva jeg mistet på gulvet da jeg lagde meg brødskive. Den fikk Jonatan pent ta opp 8 timer senere når han kom hjem fra jobb.

En annen ting er alt man ikke får lov å spise og drikke under svangerskapet. Statusoppdateringer som ”bye bye sushi, salami, blodig steak og franske oster! Vi ses neste februar når lille nøstet er ute og jeg er ferdig ammet!” eller ”Jaja kjære snus, vi tar det igjen om ett år” er statuser jeg har lagt merke til. Man må (i mine øyner) passe på alt man spiser og drikker. Jeg beklager på forhånd at jeg sier dette, og jeg kommer sikkert få ta en smell eller to, men norske gravide er over gjennomsnittet litt vel strikt på disse reglene. I hvert fall i offentligheten. Som min samboer fortalte meg som var et vanlig spørsmål fra de utenlandske kokkene når servitøren kom og fortalte dem at de hadde en gravid blant sine gjester, slik at de kunne tilpasse maten for henne: ”Is she pregnant, or is she norwegian pregnant?” Jeg har selv jobbet i restaurantbransjen, og har måtte sende tilbake en gravid gjests sin steak tre ganger før hun virkelig trodde på at den var gjennomstekt. Tro meg. Den var gjennomstekt første gangen. ”Vi er et rikt og informert land, og vet bedre enn å ta risikoer!” er ofte det svaret vi får når vi noen ganger brister på matfronten. Vel, det er nå blitt folk av alle babyer i alle andre land også, selv om de har drukket fire kopper kaffe isteden for to om dagen. Jeg var ikke kjempestreng på disse tingene. Jeg erkjenner det. Alt med måte var mitt motto. Jeg fikk gjennomgå mange stygge blikk i offentligheten grunnet dette mottoet. Og jeg skrev i hvert fall aldri på Facebook at jeg hadde tatt meg et halvt glass hvitvin til rekene hjemme på balkongen i solen.

   

Det er stor forskjell på hva vi velger å legge ut, for å si det sånn. Bildet til høyre er ikke like pent og perfekt, men man ser i det minste hva jeg egentlig føler om situasjonen.

Ammehelvetet

Hvorfor er det INGEN som har fortalt meg at det gjør så forbannet vondt å amme?? Eller er det virkelig bare meg som hadde dette problemet? Jeg husker fortsatt når jeg for første gang skulle legge mitt lille nøste inntil brystet, og så for meg de vakre idylliske bildene jeg har sett på mor og baby, der man SER hvordan de to knytter bånd og blir til ett. Her starter kjærligheten. Nei den gjør ikke det.. Jeg husker når lillemann sugde tak i puppen min, den intense smerten som føltes ut som at noen stakk en kniv i brystvorten min og sakte vred den rundt. Wow, tenkte jeg. Dette føles ikke så kjærlig ut. Dette føles ut som et rent helvete. Første natten på sykehuset ble et totalt mareritt. ”Ta det rolig” sier sykepleieren som er innom. ”Det er helt normalt at man blir litt sår på brystvortene i starten.” LITT SÅR? Ene brystvorten min så ut som et betent kjøttsår! Jeg viser den for sykepleieren der jeg sitter med den sultne babyen min i fanget. Hun kommer frem til meg, klemmer tak i brystvorten min og fører barn og bryst sammen på et sekund. Smerten var helt ubeskrivelig. Hadde jeg ikke hatt babyen min i fanget hadde jeg røsket tak i den elendige permanenten hennes og skallet henne rett ned. Jeg var et skadet dyr og hun brøt min intimsone, uten noe beskjed om hva hun skulle gjøre. Jeg sluttet å amme førstemann etter 3 måneder. Jeg led meg gjennom denne tiden. Til alle andre sier jeg at jeg ammet i 5 måneder. Da spør damene meg hvorfor jeg ikke bare ammet en måned til, så hadde det vært grensen som den norske stat anbefaler. In my head: bitchlap in your face. Ikke en gang Jonatan forstod meg da jeg sa at jeg måtte slutte med ammingen. Han mente jeg måtte gjøre det. Det var det beste for barnet. Jeg tror at baksiden i ammetemaet ikke blir snakket om fordi det er tabu i Norge å ikke kunne amme sitt barn. ”Barnet ditt vil bli syk! Hjernen hans vil ikke utvikle seg like godt! Barnet får ikke den nærheten det trenger!” Jeg innså i hvert fall at ungene mine er like glad i meg selv om jeg valgte å investerte i en pumpe og handlet inn masse morsmelkerstatning. Kjærligheten er like sterk for det om. Og ikke er de mer syke enn andre barn heller.

 

To graviditeter, jobb og en bachelor

Da jeg ble gravid første gang var det ikke på tale om å ta et friår fra studiene. Jeg kjørte på. Jeg jobbet sent på Alex Sushi. Jeg møtte opp i alle timer på skolen. Det gikk relativt bra frem til uke 35 i svangerskapet. Jeg vanket rundt som en gås på biblioteket og på forelesningene, og svarte hyggelig på alle de yngre medstudentenes merkelige spørsmål om graviditet, og jeg satt alltid ytterst i forelesningssalen slik at jeg kunne springe å tisse når nøden ble for stor, og jeg dret i at ryggen verkte av å sitte opprett så lenge. Jeg tok trikken opp til jobb etter skolen og jobbet til klokken ti på kvelden. Jeg hadde planert det hele i mitt hode, og trodde jeg hadde full kontroll. Hvis Loke kom etter uke 40 rakk jeg akkurat å levere inn siste eksamen. (Jeg hadde 7 eksamener under tiden jeg var høygravid.) Dette ville gå fint, overtalte jeg meg selv. Jeg hadde jo hørt at førstegangsfødende ofte gikk over tiden.

Loke kom 2 uker før termin. Jeg hadde fortsatt 2 eksamener igjen. Skal jeg være ærlig så husker jeg ikke mye fra denne tiden. Jeg vet ikke om det var kroppens forsvarsmekanisme som slo inn eller om det var ammetåke, men jeg vet at jeg leverte en eksamen tre dager etter fødsel. Jeg møtte opp på skolen med baby i vogn og sto i kø til innlevering. Jentene foran meg smilte og sa ”åååh, lille nøste, hvor gammel er den?” Jeg smiler usminket, slitet og oppsvulmet tilbake og sier ”tre dager”. De ser på meg med store øyner og jeg ser hva de tenker. De trenger ikke å si mer. Jeg vet at jeg tok den siste eksamen i en gymsal en uke etter fødsel, og jeg husker at det var svært ubehagelig og vondt å sitte på de harde stolene i tre timer. Jeg visste jo hvordan mitt underliv så ut etter fødselen så det var jo ikke så rart. Skjerp deg Rebecca! Konsentrer deg på hva X= 33,4 Y= 5,2 blir! Jeg husker at puppene var så sprengte at jeg kunne knakke på dem når jeg kom hjem, og at jeg fikk panikk. Jeg måtte få dette helvetet ut av puppene nå!

Jeg anbefaler egentlig ingen å gjøre det jeg gjorde. Selv om jeg er blitt fortalt at jeg er en inspirasjon for andre kvinner. At jeg er et prakteksemplar på at det går an å gjøre to svært krevende oppgaver samtidig, og komme godt ut av det uansett oddsen. Jeg smilte og flirte på jobb og var aktiv i timene. Ingen så det jeg følte inni meg. Hvordan Jonatan måtte massere føtter og spesielt rygg etter mange timer foran skolebenken og på jobb. Ingen fikk med seg at jeg til tider hadde sinnesyke, emosjonelle sammenbrudd hvor jeg tenkte at dette vil aldri gå. Jeg strekker ikke til. Ingen visste at helsesøsteren min var urolig for meg fordi min puls økte mer enn normalt mellom hver kontroll. Hun så alvorlig på meg og sa at jeg måtte ro ned tempoet NÅ. Alle så bare at jeg var sterk. At det hele var a pease of cake. Det er min egen feil at jeg valgte å sette et filter på virkeligheten. Men jeg mener det er fordi at Facebook ikke er interessert i mine sammenbrudd og min klaging. Facebooks publikum elsker det vakre, lykkelige og perfekte. Ingen liker deprimerte sutrekjerringer.

Bilde 1 har teksten: «To svangerskap i en bachelor er ganske krevende, med det er sykt deilig å være ferdig! Det går ann å kombinere om man virkelig vil :)». Ja. Hvis du har lyst å nesten stryke med på veien så går det.

Come on! Vi får en til!

Selv etter alt slit i første graviditeten velger vi altså å prøve igjen når Loke er 6 måneder. Jeg tenkte det skader jo ikke å i alle fall slutte på p-pillene, det kommer likevel nok ta noen måneder før jeg blir gravid igjen. Fire uker senere viste testen positivt. Alt blir virkelig igjen. Jeg og Jonatan ser på hverandre. Hva i helvete gjør vi nå. Hva faen er det vi driver med. Jeg går fortsatt i skolen. Vi har ikke plass til et til barn i denne leiligheten. Er dette virkelig gjennomtenkt? Etter at angsttrippen la seg tenkte vi at vi hadde jo uansett snakket om å flytte bort fra asfalts-sentrum og komme litt ut i landligere strøk, slik at vi kunne kurere Lokes gå-på-gress-fobi med en hage og litt skog. Barn må ha litt natur rundt seg. De skal ikke bare vokse opp med en asfaltert bakgård midt på Bislett. Hvor vanskelig kan det være å få et barn til. Loke vil bli en perfekt storebror. Vi flyttet ut på Nordstrand, med all stress slike ting medbringer seg, da jeg var høygravid. En måned senere begynte riene. To dager senere, når vi hadde kommet oss hjem fra sykehuset fikk jeg den gledelige beskjeden om at jeg hadde fått en A i bacheloroppgaven min. Livet var flott, deilig og slitsomt.

Kosemosetid med baby Ask.

Å ha to barn viser seg btw på INGEN måte å være det samme som å ha et barn. Jeg har jo hørt folk si det. Jeg hadde bare ikke opplevd det i praksis. I tillegg melder jeg meg opp i to fag via nettstudier, fordi jeg tror at jeg kommer ha for lite å gjøre i mammapermen. Jeg tok veldig, veldig feil. Ofte rister jeg på hodet av meg selv, og lurer på hvem jeg tror at jeg er. Hvorfor jeg ikke bare kan unne meg selv ro fra alt annet, og konsentrere meg på det jeg holder på med nå.

Og litt vel gøy har de ilag til tider. To barn kan bråke like mye som en rockekonsert.

Jeg og Jonatan

Både jeg og Jonatan har levd noen over the top hektiske liv som har inkludert mye jobb, tull, fest og fanterier. Å være fri til å gjøre akkurat det du selv ønsker å gjøre, har til tider vært noe vi begge savner mye. Da vi møtte hverandre var vi ute å danset og drakk flere ganger i uken. Vi brukte mye penger på oss selv, vi reiste rundt og vi jobbet hardt. Vi var paret som alltid var med på alt, og vi var alltid invitert der det skjedde. Vi spredde våre vinger og fløy dit vi ønsket sammen. Under disse vingene har vi nå to små barn. Vi kan ikke fly rundt på egen hånd lengre. Vår plass er å være her, å beskytte, ta hånd om, gi omsorg, lære, trøste å vise veien. Barnen går før alt annet, også oss som et par til tider. Man må nesten ufrivillig senke tempoet. Dette er en utfordring i vårt forhold. Alt ser selvfølgelig fantastisk ut bak Facebooks og Instagrams rosa skyer. Det ser egentlig ut som at hver dag er en perfekt dag i vår familie. Men sannheten er at vi egentlig lurte på hva som skjedde. Nå regjerer rutinene som vi en gang hadde fobi for. Vi blir ikke lengre invitert til alt det gøye i samme grad som før. Og når dagen din starter mellom 05:30-06:00 HVER DAG er det heller ikke like fristende å komme hjem 04:00 godt bedugget når du vet at dine barn driter fullstendig i at mamma og pappa har skallebank.

Lykke og salighet. Vi smiler til kameraet og forteller hele verden at alt gikk perfekt. Vel, hadde jeg hatt et bilde på meg selv når riene var som verst, så skulle jeg ha lagt det ut. Men det er ikke da du tenker på å ta en selfie. Men jeg lurer på hva Facebook ville sagt om et slikt bilde 😉

Det er tøft å ha to barn når man som et par har sine individuelle mål og hobbyer i tillegg til felles mål og mening. Ibland samler det seg opp en boble inni meg, som er fylt med for lite søvn, angst, utmattelse, følelser av å ikke strekke til, og til tider en tung fortvilelse. Minste lille irritasjonsmoment gjør at denne boblen sprekker og spyr kvalme over hele min bedre halvdel, selv om det er det siste jeg vil gjøre fordi jeg elsker denne mannen to the moon and back. Dette er gjensidig. Vi kan stå å kjefte på hverandre til vi får bakoversveis og må gå vær av oss til vårt til vi har fått samle tankene våre og telt til ti, slik at vi kan møtes og omfavne hverandres kjærlighet igjen. For det meste starter en slik krangel med bagateller. Jeg klikker mongo fordi han setter inn store gryter i oppvaskmaskinen etter femtiellevte gangen jeg har sagt ifra om det, og han irriterer seg grønn i hjel når jeg glemmer mine truser på baderomsgolvet. Alle disse små tingene som egentlig ikke er et problem blir plutselig akutte bristningspunkter. Eller hva vet jeg, kanskje vi bare trenger å spy ut litt angst på hverandres rene fasader i ny og ne for å vise at vi er virkelige? Det som i hvert fall er ekte, er at jeg kan vise alle mine sider til denne mannen, og han synes at jeg er like perfekt for det om. Han blir ikke forvirret av dem. Ikke lengre i hvert fall 😉

Hva jeg vil komme frem til

Jeg vil egentlig bare si at alt ikke er så jævla nussenussig og koselig og fantastisk og perfekt her hjemme til en hver tid. Grunnen til at det bare er nettopp dette jeg viser på Facebook er nok en salig blanding av forskjellige årsaker. Litt fordi jeg er en sta og litt naiv egoist med et fokusert hode som tror det klarer mer enn kroppen klarer, og jeg starter tilsynelatende masse kule prosjekter som etter hvert smaker blod. Litt fordi jeg hele tiden har fått høre at jeg er sterk og utholdende. En supermamma som klarer å kombinere karrierebygging, trening, hardt arbeid og samtidig være en kjærlig og omsorgsfull mor, og jeg føler at jeg må opprettholde den visjonen. Glansbildet kreves av samfunnet hvis man ønsker å bli sett på som en vinner. Jeg føler ibland at det ikke finnes noen andre valg. Ingen vil se meg svak. Ingen vil se meg sutrete.

Disse bildene jeg legger ut på min familie er virkelige. Jeg og Jonatan elsker våre barn. Vi kunne aldri levd uten dem, og angsten for at noe kan skje dem brenner i sjelen. Bildene er noen av de helt fantastiske øyeblikkene med barna mine. MEN, det er så mye som ikke blir sagt. Å være mor er til tider svært krevende. Jeg legger ikke ut et bilde av hvordan jeg ser ut etter å ha vært oppe hver halvtime om natten når minstemann ikke får sovet, med en tekst som ”fy faen sliten tobarnsmor, livet suger akkurat nå og jeg skal på jobb om en time” gjør jeg vel? Nei, jeg legger bare ut bilder på meg selv hvor jeg ser fresh og opplagt ut. Mine statusoppdateringer forteller ikke noe om hvordan jeg i et minutt måtte låse meg inn på badet å brøle til lungene mine ikke hadde mer luft, fordi begge ungene er syke og skriker for full hals, og hva jeg enn prøver å gjøre for dem hjelper ikke. Jeg forteller ikke om når Loke, som ikke ennå forstår at Ask er en baby, dyttet til ham slik at han slo hodet i gulvet og fikk en gigantisk kul i hodet, og jeg fikk panikk fordi jeg trudde hodet hans hadde sprukket. Jeg legger bare ut bilder av de når de klemmer og leker.

Tre timers søvn. Har ikke vasket håret på en uke og ungene sliter meg i alle armer og bein. Ikke mye filter her i gården nei.

Jeg vil bare at vi skal bli litt bevisst på hva perfeksjon egentlig er. En supermamma kan da ikke bare være en smilende, multitaskende maskin som alltid får til, alltid har full kontroll, som når sine mål og som til en hver tid er sminket, fresh og deilig på hvert bilde som legges ut? Hvis man skraper litt med neglen på fasaden, er vi ikke alle litt sliten, utmattet og fortvilt innimellom? Jeg er i hvert fall det til tider. Det er slitsomt når alt må være så perfekt.

Avslutningsvis, et lite dikt til alle dere flotte mammaer der ute, uansett om dere har det perfekte liv eller ikke 🙂

Å være sterk

Å være sterk er ikke

å aldri falle

å alltid vite

å alltid kunne

Å være sterk er ikke

å alltid orke flire

å hoppe høgst

eller å vilje mest

Å være sterk er ikke

å løfte tyngst

å komme lengst

eller å alltid lykkes

Å være sterk er

å se livet slik det er

og akseptere dets kraft

og ta del i den

Å falle til bunnen

slå seg hardt

men reise seg igjen

Å være sterk er

å tørre å håpe

når ens tro er som svakest

Å være sterk er

å se et lys i mørket

og streve etter å nå det

/ Marie Fredriksson Anthony, 1986. Oversatt av meg.

Ha en fin dag, och massa kramar till er!

Skrevet av rtindholm Publisert i Ukategorisert